Livet er virkelig et unikt puslespill i seg selv. Som hjerteslaget er det fullt av oppturer og nedturer. Noen ganger faller du ned i en mørke grop hvor du kanskje ikke ser et eneste glimt av håp, men bare de som elsker deg, de som bryr seg om deg, de som ofrer all komfort for deg, er de som viser seg å være et glimt av lys. For meg var det støtten fra familien min og kjærligheten og omsorgen fra personalet og fakultetet ved Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital and Research Centre (SKMCH&RC) da jeg var kreftpasient med Hodgkins lymfom.
Jeg husker som om det var i går da jeg kjente en liten hevelse i armhulen. For en gutt som meg, som nylig hadde kommet i tenårene, var dette ikke noe å bekymre seg for, ettersom jeg var entusiastisk og full av drømmer om å utforske mine livsmål. Men tiden hadde planlagt noe annet for meg. Hevelsen vokste mer og mer. Etter kort tid opplevde jeg symptomer som kvalme, magesmerter, kraftig feber, nattesvette og tretthet. Familien min ble bekymret, men de hadde ikke forutsett hva som skulle skje videre. Da symptomene ble verre, gikk jeg med på en biopsi av den hovne lymfeknuten i armhulen.
“Asad har kreft i stadium tre”, ga legen den hjerteskjærende nyheten til familien min. Selv om jeg ikke ble informert, hørte jeg moren min gråte i rommet, broren min ba med våte øyne, og alle var gjennomvåte av sorg. Jeg følte uttrykkene deres drukne i smerte, og hjertene deres sørget over meg, fordi de var redde for å miste meg.
Selv en enkelt lysstråle kan drive ut mørket. Den lysstrålen for familien min og meg var Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital. Selv om behandlingsplanen var veldig vanskelig, ga medisinene og cellegiften meg mer kvalme og en følelse av å gi opp alt, men det omsorgsfulle personalet på Shaukat Khanum Hospital hjalp meg gjennom disse tøffe tidene. Det var da jeg innså at det fortsatt finnes gode mennesker i verden. Opplevelsen var bittersøt, men takket være Shaukat Khanum fikk jeg et nytt liv til å jage drømmene mine med enda mer kraft.
Ali Asad