Jeg ville bli flyingeniør, men så forandret livet mitt seg for alltid på den begivenhetsrike, varme sommerdagen!
Jeg husker fortsatt den stekende, varme sommerdagen. Jeg tok 8. klasse-eksamenene. Jeg var så fokusert på eksamenene at jeg ikke brydde meg om neseblødningen kvelden før. I eksamenshallen kom blødningen igjen. Læreren trodde det var på grunn av det varme været. Men så begynte jeg å kaste opp blod. Lærerne ble skremt, men jeg var fast bestemt på at jeg måtte fullføre eksamensoppgaven min.
Eksamenene var over, og jeg dro endelig til legen. Legen på den lokale klinikken oppfordret foreldrene mine til ikke å utsette å ta meg med til Shaukat Khanum kreftsykehus. Jeg var opprørt på legen, da jeg ikke ville gå glipp av sjansen til å vinne en skrivekonkurranse som var planlagt på skolen dagen etter.
På Shaukat Khanum sykehus fikk jeg vite at jeg hadde leukemi! Det var kurerbart, men det betydde at jeg ikke kunne gå på skolen og dermed ikke kunne bli flyingeniør. Jeg tenkte at hvis jeg ikke kunne gå på skole, måtte jeg studere på egenhånd, og jeg fortsatte med å ta studentereksamen og mellomeksamen gjennom selvstudium.
Det var ikke vanskelig å studere. Jeg måtte gjennom lange cellegiftbehandlinger. I stedet for å sitte der og telle dråper, studerte jeg, men jeg savnet skolen og vennene mine der. Til tross for manglende immunitet og motstand fra leger og familie, dro jeg tilbake til skolen for bare én uforglemmelig dag! Jeg pleide å være en kjekk gutt, men på grunn av kreftbehandlingen hadde jeg mistet håret, huden min hadde blitt mørkere, og jeg hadde gått opp i vekt. Jeg kan ikke glemme den dagen da jeg gikk inn på min egen skole og alle elevene, inkludert vennene mine, lo av meg og hånet meg. Jeg var fullstendig knust. Etter det kom jeg aldri tilbake til skolen, bortsett fra da jeg måtte ta eksamenene mine, da jeg fokuserte på målet mitt om å få gode karakterer, og det fikk jeg!
Under studiene til mellomeksamenene gikk jeg gjennom den mest anstrengende perioden av behandlingen min. Døden hadde aldri falt meg inn, for jeg ville leve for å bli ingeniør. Mellom behandlingene dro jeg hjem. Jeg lå der i sengen min og hørte på søskenbarna og vennene mine som lo og hadde det gøy, mens jeg knapt kunne gå.
Jeg besto mellomeksamenene med gode karakterer og utmerket meg på opptaksprøven til ingeniøruniversitetet. Jeg ble tatt opp på FAST og LUMS, men Lahore var full av minner – noen gode minner, noen ikke så gode. Vennene og søskenbarna mine hadde reist utenlands for å forfølge drømmene sine. Jeg følte meg beseiret i konkurransen om akademisk dyktighet. Hvis jeg ikke kunne reise utenlands, måtte jeg forlate Lahore, og det var da jeg bestemte meg for å studere ingeniørfag ved Namal University.
Behandlingen min var over. Kreften var beseiret. Det var på tide å ha et liv – ja, jeg kunne ikke bli flyingeniør, men jeg kunne bli elektroingeniør, noe jeg ville blitt på denne tiden neste år. Da vil jeg ha en god jobb.
Jeg har et flott liv foran meg, men det ville ikke vært mulig uten Allahs velsignelse, den ubønnhørlige støtten fra faren min, som hadde vært superhelten min, moren min, som aldri gråt foran meg, og søsknene mine, som til tross for at livsprioriteringene deres justerte livene sine for meg. Jeg er takknemlig for dem, men jeg er ekstremt takknemlig for de giverne jeg aldri har møtt, men hvis økonomiske gavmildhet muliggjorde behandlingen min. Jeg vil forbli i gjeld til giverne for alltid, og det samme vil tusenvis av mennesker som meg, for uten deres generøse donasjoner ville kanskje drømmene våre om et normalt liv ha forblitt uoppfylt.
Aoun Haider