Hver gang min eneste sønn Asad må velge et leketøy, velger han ut en superheltfigur. Thor er hans nåværende favoritt. Han er 10 år gammel, og i sitt korte liv har han selv vist stor styrke, utholdenhet og motstandskraft – alle egenskapene til hans favorittsuperhelt. Han sier også at han har sett superhelter på nært hold, ikke de som bruker kapper, men de som bruker hvite frakker. De er det medisinske personalet ved Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital and Research Centre (SKMCH&RC) som hjelper barn som Asad hver dag med å bekjempe og beseire kreft.
I 2011 jobbet jeg i Faisalabad som programvareingeniør. Sønnen min var en veldig aktiv 4-åring på den tiden. Plutselig fikk han feber og begynte å gå ned i vekt. Da feberen ikke ga seg, tok vi ham med til flere leger – en trodde Asad hadde malaria – men ingen kunne stille en riktig diagnose. I tre måneder svekket hans ukjente sykdom sønnen min, og vi følte oss fullstendig hjelpeløse. Til slutt innså en lege at Asads blodplater var ekstremt lave, nesten ikke-detekterbare, og foreslo at vi skulle ta en beinmargsbiopsi.
Da testresultatene kom tilbake, var det som om verden ble snudd på hodet og mørket senket seg tungt over våre sinnstilstander. Asad led av akutt lymfatisk leukemi, en type blodkreft. Vi bestemte oss for å søke behandling så snart som mulig og diskuterte alternativer med leger og familien vår. Alle var enige om at vi skulle ta ham med til SKMCH&RC i Lahore. Håp blandet seg med fortvilelse mens vi reiste til SKMCH&RC. Det er vanskelig å beskrive følelsen når du holder barnet ditt, prøver å berøre hånden deres og håper at varmen varer evig, prøver å memorere smilet deres og ikke vet når du vil se det neste gang. Asad, til tross for at han var så ung, forsto at han var syk og skulle til sykehus. Han var ung, men modig.
I det øyeblikket vi gikk inn dørene til sykehuset, var hjertene våre fylt med ro og en stor følelse av tro. Dette var tydeligvis ikke et vanlig sted. Det var et sykehus der en umulig drøm var blitt til virkelighet. Asad ble innlagt, og etter en økonomisk evaluering fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte å bekymre meg for økonomien, fordi sykehuset ville sørge for at Asad fikk all behandlingen han trengte.
Jeg ble overrasket etter å ha sett SKMCH&RC, for jeg trodde ikke et sykehus med så høy standard, som behandlet alle sine fattige og fortjente kreftpasienter gratis, kunne eksistere i et utviklingsland som vårt. Asads aktive behandling varte i nesten tre år, og det kliniske personalet var alltid der for oss og hjalp oss å holde oss sterke for sønnen vår. Moren hans var stadig ved hans side, men det betydde at hun måtte la vår ett år gamle datter være igjen hos søsteren sin. Dette var virkelig en veldig vanskelig periode for oss, men vi holdt fast i troen vår og ba til Gud til vi gikk tom for tårer. Gradvis begynte vi å se den positive effekten av behandlingen, og til slutt seiret styrken hans mot kreften.
Selv ukentlig cellegiftbehandling kunne ikke hindre Asad i å gå på skolen. Sykehusets skoleprogram hjalp ham med å holde tritt med skolearbeidet. I dag går han i 4. klasse og det går bra. Han håper å bli med i den pakistanske hæren når han blir stor, og vi ønsker absolutt at han skal følge drømmen sin og tjene landet, akkurat som Shaukat Khanum Hospital har tjent og reddet fattige kreftpasienter i nesten tjuefem år.