Det startet som en vanlig solskinnsdag i juli måned da barna mine lekte med hverandre. Jeg var også opptatt med husarbeid da jeg plutselig fant ut at min yngste sønn Inaam, som var 7 år den gangen, begynte å kaste opp ukontrollert. Vi oppdaget at han også hadde feber. Jeg kunne ikke huske at han spiste noe uvanlig, så jeg tenkte det måtte være været, eller kanskje han i hemmelighet hadde fått noe usunt fra en gateselger og ikke fortalte meg det. Dagene gikk, og tilstanden hans ble ikke bedre. Feberen hans vedvarte også, og det ble vanskelig for ham å gå på skolen. De lokale legene så heller ikke ut til å være til noen hjelp. Så endelig en dag foreslo en av legene at vi skulle ta ham med til Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital. Det ga ikke mening å ta Inaam med til et urelatert sykehus som vi hadde hørt behandlet kreftpasienter, men kanskje de hadde en god lege som kunne hjelpe oss, tenkte jeg.
Vi ankom sykehuset, og jeg så for første gang hva vårt lille bidrag fra en liten hjemby i Sheikhupura-distriktet, satt sammen med bidragene fra de andre, hadde blitt til. Det var et stort sykehus. Vel fremme på klinikken kom legen inn og begynte å diskutere Inaams tilstand. Jeg fortalte henne at han var syk, så vi hadde reist til Lahore for en dag for å ta medisiner fra dette sykehuset. Jeg spurte henne hva som var galt, selv om jeg visste at det ikke var annet enn urolig mage. Men hun svarte med et ord som hørtes ut som kreft. Jeg forsto det ikke riktig, tenkte jeg, og spurte igjen. Hun sa KREFT. Hun fortsatte å snakke, men jeg forsto ikke noe annet enn ordet KREFT. Jeg brast i gråt fordi kreft for oss ikke betydde noe annet enn døden. Jeg klarte ikke å fordra tanken på å se for meg familien vår på 7 uten den yngste – Inaam. Legen holdt hånden min, og jeg hørte vagt hvordan hun forsikret meg om at Inaam kunne behandles. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.
Den triste dagen viste seg å være en dag full av håp for årene som kom, og vi startet den tøffe reisen som til slutt skulle redde Inaam. Det var en tøff tid, spesielt den gangen han gjennomgikk den tøffe behandlingen med cellegift, men legene, sykepleierne og faktisk alle på sykehuset hjalp oss gjennom det. Alt gikk så knirkefritt, og det føltes som en drøm at vi ikke trengte å betale en eneste rupi for den mest moderne behandlingen, fordi vi allerede hadde blitt betalt av velvillige og givere, sa de. I dag er Inaam igjen frisk og nyter livet som aldri før.
Mor til Inaam Ur Rehman