I 2008 fikk mitt 8 år gamle barnebarn Mehtab Dar, en elev ved Beaconhouse School System Sialkot, diagnosen blodkreft. Nyheten var knust i familien. Tanken på å miste den livlige lille, uskyldige sjelen var hjerteskjærende.
Vi trodde at vi egentlig ikke hadde noe håp mot kreften, men klarte likevel på en eller annen måte å følge legens råd og bringe henne hele veien fra Sialkot til Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital and Research Centre i Lahore. Etter noen innledende tester startet Mehtabs kreftbehandling. Ved Guds nåde var vi økonomisk solide, så vi betalte hele behandlingskostnaden selv. Vi ønsket ikke å ta noen risikoer, da Mehtabs liv sto på spill, så etter den første behandlingen bestemte vi oss for å også ta henne med til en anerkjent onkolog i Tyskland. Etter at onkologen gjennomgikk det medisinske sammendraget og diskuterte saken med Dr. Ibrahim Nasir ved Shaukat Khanum Hospital på telefon, uttrykte han ikke bare sin fullstendige tilfredshet med behandlingen, men anbefalte oss også å være trygge og ta Mehtab tilbake til Shaukat Khanum Cancer Hospital og fortsette behandlingen. Hans tillit til sykehuset var nok til at vi kunne bringe henne tilbake til Pakistan.
I løpet av en årslang behandling hun fikk på sykehuset, gikk vi gjennom vanskelige tider, men også håpefulle øyeblikk. Mehtab var så modig at hun nektet å bruke rullestol, selv mens hun var blitt svak etter cellegiftbehandlingen. Hun var fast bestemt på å bekjempe sykdommen og hjelpe andre som også gikk gjennom den samme prøvelsen. Hun kjøpte gaver til de andre barna som var under behandling på sykehuset for sine egne lommepenger og oppmuntret dem til å fortsette behandlingen.
I løpet av tiden Mehtab var under behandling, hadde jeg personlig muligheten til å se de stakkars menneskene bli behandlet på sykehuset uten kostnad. Det var aldri noen diskriminering mellom noen tjeneste som ble gitt til dem og Mehtab. Shaukat Khanum Hospital er virkelig en stor velsignelse for alle kreftpasienter. Ved Guds nåde lever Mehtab nå et sunt liv. Hun ønsker å bli lege og tjene menneskeheten ved å bygge et sykehus som SKMCH&RC hvor rike og fattige vil motta toppmoderne behandlingsfasiliteter, uavhengig av deres betalingsevne.
Etter at behandlingen var fullført, sendte vi henne nok en gang rapporter til onkologen i Tyskland. Han var nok en gang imponert over at behandling av internasjonal standard ble gitt i et utviklingsland som Pakistan, og uttrykte sitt ønske om å besøke det i fremtiden.