Livet er ikke alltid det samme, og jeg antar at det er nettopp dette som gjør det så vakkert. For sytten år siden, mens jeg bodde i Genève, fikk jeg diagnosen Hodgkins lymfom (en type kreft). Jeg gjennomgikk behandling der og ble frisk, og levde et normalt og lykkelig liv med familien min, bare for å finne ut 16 år senere at jeg igjen hadde kreft, denne gangen var det brystkreft.
Jeg hadde aldri forestilt meg at en slik tilfeldighet kunne skje med meg. Jeg husker fortsatt dagen jeg besøkte Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital and Research Centre for min årlige helsesjekk. Med tanke på min historie, alder og den høye forekomsten av brystkreft hos pakistanske kvinner, ble jeg bedt om å gjennomgå en mammografi. Jeg følte meg ukomfortabel ved tanken på å måtte gjennomgå en diagnostisk test som kunne tyde på kreft, men så trodde jeg at jeg hadde vært gjennom det verste, og at det bare var en rutinetest. Men jeg visste ikke at denne testen og dagen ville forandre hele livet mitt. Jeg fikk nok en gang diagnosen kreft. Vi var fullstendig knust. Det virket bare ikke rettferdig. Jeg hadde bare en vanlig kontroll og var ikke mentalt forberedt på å få kreftdiagnosen igjen. Det kunne bare ikke være sant, tenkte vi, og fikk diagnosen bekreftet av andre laboratorier i jakten på resultatet vi ønsket å se. Men enten vi var forberedt på å møte det eller ikke, hadde det skjedd, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å møte prøvelsen igjen. Med støtte fra familie og venner forberedte jeg meg på kampen. Jeg hadde tro på at hvis Han sendte meg gjennom det, ville Han definitivt ta meg gjennom det også.
Jeg gjennomgikk en operasjon og deretter cellegiftbehandling. Å gjennomgå cellegiftbehandling var kanskje den vanskeligste delen av behandlingen. Jeg var godt klar over bivirkningene, men den første opplevelsen var veldig vanskelig, men gradvis ble ting bedre etter hvert som kroppen min tilpasset seg medisinene.
Jeg var godt klar over og fornøyd med de moderne behandlingsmetodene jeg hadde som en del av kreftbehandlingen min ved SKMCH&RC. Men det som virkelig fascinerte meg mest var oppførselen og holdningen til personalet som jobbet der. Jeg tror at noen av menneskene som jobber der ikke er mennesker, men virkelig engler i forkledning som jobber dedikert for pasientenes velferd.
Min lange og slitsomme behandling ble avsluttet i august 2009, og nå lever jeg et normalt liv. Jeg kunne ikke ha gått gjennom det igjen uten Guds hjelp, et positivt sinn, bønnene fra familie og venner, og støtten fra Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital. Å måtte møte kreft to ganger i livet mitt var virkelig vanskelig og en livsforandrende opplevelse. Men det har lært meg å sette pris på hvert øyeblikk av livet mitt, og jeg føler at jeg er et mye bedre menneske nå.
Rubina Saeed Chaudhry