Min tro på at alt liv hviler i Allahs hender ga meg motet til å bekjempe kreften. Jeg husker at vinteren 2007, etter at jeg hadde kommet tilbake fra Hajj, begynte jeg å føle svakhet og smerter i bena og ryggen. Jeg søkte en rekke meninger og behandlinger, men ingenting så ut til å fungere, og til slutt ble jeg sengeliggende. Selv da hadde jeg håp om at hvis Han førte meg til det, ville Han også hjelpe meg gjennom det.
Jeg mistet jobben min som lærer i engelsk litteratur fordi jeg ikke kunne jobbe. Jeg gjennomgikk en MR-undersøkelse, som vakte mistanke om kreft, og dette ble senere bekreftet med beinmargsbiopsi, som viste at jeg hadde non-Hodgkins lymfom. Foreldrene mine var knust av nyheten om at deres unge datter hadde en så dødelig sykdom. Hva nå, og hvor skulle vi få pengene til å støtte behandlingen min? Foreldrene mine var begge pensjonister, og på dette tidspunktet hadde jeg også mistet jobben. Situasjonen så håpløs ut. Selv om jeg var fast bestemt på å kjempe for livet mitt, følte jeg innerst inne at bare et mirakel kunne redde meg.
Mot alle odds skjedde mirakelet. Det mirakelet var Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital and Research Centre, et navn vi hadde hørt så mye om. Kanskje de ville hjelpe oss. Heldigvis ble jeg tatt opp til behandling og møtte onkologen min, Dr. Neelam Siddiqui, for første gang 17. oktober 2007. Hun forklarte at under normale omstendigheter var ikke-Hodgkins lymfom kurerbart, men at sykdommen min var mer avansert, og derfor var hun ikke fullt så optimistisk med tanke på utfallet. Jeg forklarte at jeg ønsket å starte behandlingen så snart som mulig, i den tro at resultatet lå i Guds hender, og at det å ta behandling også var sunnat. Jeg var klar, uansett utfall. Dr. Neelam var inspirert av min besluttsomhet, og behandlingen min startet uten forsinkelse. Penger var rett og slett aldri et problem, for i likhet med de fleste andre pasientene som ble behandlet på sykehuset, ble behandlingen min betalt av generøse donasjoner fra velvillighetene til Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital.
I starten responderte jeg veldig bra på cellegiften jeg fikk, men så begynte en av blodprøvene mine, en tumormarkør kalt CA125, å øke, og det medisinske teamet mitt ble bekymret. Milten min begynte også å forstørres. Etter flere andre tester foreslo Dr. Neelam at jeg burde vurdere en benmargstransplantasjon. Dette ville innebære ytterligere, mer intens cellegift, med større risiko, men også muligheten for en kur. Nok en gang var jeg klar til å akseptere utfordringen, og jeg gjennomgikk en benmargstransplantasjon i 2008. Jeg opplevde noen av bivirkningene forbundet med denne behandlingen, inkludert diverse alvorlige infeksjoner, men ved Allahs nåde ble jeg ikke bare frisk av kreften, men jeg har også startet i jobben min igjen. Jeg har lagt kreften bak meg, men jeg vil aldri glemme legene, sykepleierne og faktisk hele personalet som støttet meg gjennom den tøffeste opplevelsen i mitt liv. Hver gang jeg deler historiene om sykehuset med vennene mine og forteller dem hvor snille og kjærlige personalet er, kan jeg se dem lure på om jeg snakker om et sykehus eller et eventyrland!
Sumaira Akram