De sier at «livet er det som skjer med deg mens du er opptatt med å legge planer». Jeg hadde lagt mange planer om utdannelsen min, karrieren min og den lyse fremtiden som lå foran meg, faktisk alt i livet unntatt KREFT. Det hadde aldri falt meg inn, da jeg fylte 14, at jeg var dømt til å møte den største kampen i mitt liv – kampen mellom liv og død.
Som 14-åring utviklet jeg sterke smerter i kroppen, blødende tannkjøtt og blødende nese. Kanskje, tenkte jeg for meg selv, overanstrengte jeg meg, kanskje jeg trengte å være mer nøye med munnhygienen min, kanskje jeg trengte å være mer forsiktig med kostholdet mitt. Det var mange unnskyldninger jeg kunne gi for symptomene jeg møtte, så først ignorerte jeg dem, men i juli 1999 forverret tilstanden min seg, og jeg kunne ikke lenger delta på skolens sommerleir i hjembyen min, Mardan.
Da tanten min, som er lege, fikk vite om tilstanden min, anbefalte hun noen hastetester. Jeg fikk ikke vite resultatene av testene, men hun anbefalte at familien min skulle ta meg med til Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital and Research Centre i Lahore. Faren min, som selv var syk på den tiden, sendte meg til SKMCH&RC med onkelen min.
Jeg husker den solfylte dagen i juli da jeg først så sykehuset … Jeg kan ikke glemme hvordan jeg så vantro på onkelen min – var ikke Shaukat Khanum et kreftsykehus? … «Jeg har ikke kreft, det var bare en neseblodning, og jeg var bare sliten!» Jeg fikk svaret mitt da onkelen min stadig unngikk svaret på spørsmålet mitt om hvorfor vi var på Shaukat Khanum Cancer Hospital. Jeg vet ikke om det var virkeligheten som slo meg eller bare min forverrede helse, men kort tid etter den medisinske undersøkelsen den dagen besvimte jeg på sykehusområdet. Da jeg kom til bevissthet igjen, befant jeg meg på en båre som tok meg med til en beinmargsbiopsi som var nødvendig for å bekrefte diagnosen. Jeg kan aldri glemme de hjelpeløse øyeblikkene på båren med tårer som stille trillet nedover kinnene mine. «Jeg var bare 14 år gammel … altfor ung til å dø», tenkte jeg stadig. Hva med drømmen min om høyere utdanning … var alt over? Verden forandret seg rundt meg på et øyeblikk. Alle på sykehuset var vennlige og støttende, men jeg klarte bare ikke å håndtere realiteten av det som skjedde med meg.
Etter at testene mine var fullført, ble jeg tatt med til Dr. Adeeba Quddus, som forklarte at jeg hadde A.L.L. (akutt lymfatisk leukemi), som er en type blodkreft. Tårene mine syntes å ikke ta slutt, men heldigvis for meg gjorde heller ikke Dr. Adeebas vennlighet det. I løpet av noen få besøk hadde ikke bare behandlingen startet, men jeg klarte også å samle styrke til å møte kreft som den største utfordringen i livet mitt. Jeg ville leve, og jeg ville fullføre utdannelsen min. Behandlingen varte i tre og et halvt år, og i løpet av denne tiden fikk jeg gjentatte kurer med cellegift. Å lide av bivirkningene av cellegift var den vanskeligste delen av behandlingen. Først var jeg fryktelig lei meg for å ha mistet håret, men senere fant jeg ut at det ville vokse ut igjen med tiden.
I dag er jeg sisteårsstudent ved University of Engineering and Technology i Peshawar, og jeg er nær ved å oppfylle drømmen min om å bli både frisk og kurert for kreft, samt å fullføre utdannelsen min. Jeg skylder alt Gud og Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital.
Waqas Khan