Å se barnet sitt vokse gjennom utviklingsstadiene – som å lære å sitte, krabbe, ta det første vaklende skrittet – er en gledelig prosess for alle foreldre. Det er sjokkerende å se barnet sitt plutselig “vokse baklengs”, men det var akkurat det vi opplevde med vår to år gamle datter.”
Zahra hadde klaget over feber og smerter i beina. I frykt for polio tok vi henne med til en ortopedisk spesialist som foreskrev noen medisiner. Zahra responderte bra og var igjen sitt aktive jeg; hun gikk, klatret og dyttet gjenstander så mye hun kunne. Snart gikk hun imidlertid tilbake til krabbemodus. Vi tok henne med til en annen ortopedisk spesialist for en ny vurdering. Han mistenkte en blodsykdom og foreskrev en rekke tester og røntgenbilder, som avslørte diagnosen blodkreft.
I sjokk tok vi barnet vårt fra ett sykehus til et annet for å søke behandling, men forgjeves. Noen sykehus manglet utstyr, mens andre manglet trent medisinsk personell. En lege rådet oss til å forberede oss på det verste. Dette var virkelig det mest forferdelige øyeblikket i mitt liv. Det føltes som om barnet mitt gled ut av grepet mitt, og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å vente og se. Heldigvis rådet noen oss til å dra til Shaukat Khanum Memorial Cancer Hospital and Research Centre (SKMCH&RC). Vi skyndte oss til SKMCH&RC og ble forbløffet over å se fasilitetene som var tilgjengelige, så vel som det samarbeidsvillige personalet og spesielt de kvalifiserte spesialistene. Pga. Zahras raskt forverrede tilstand, og en aggressiv behandlingsplan ble utarbeidet med største hast. Det medisinske teamet forble håpefullt gjennom hele prosessen, og Zahras feber roet seg endelig på den tjuefemte dagen. Familien vår hadde begynt sin lange og vanskelige reise med kreftbehandling, preget av redsler og triumfer, håp og frykt. Forbedringen i Zahras helse var langsom, men vi har lært at det er håp som holder deg i live. Jeg fikk mange venner på sykehuset, som nå føles som vårt andre hjem.
Etter nesten tre lange år informerte vår overlege oss jublende om at Zahra hadde kommet seg helt etter blodkreft og ikke trengte ytterligere behandling. Familien vår var overlykkelig, utrolig glade og takknemlige for hver enkelt person på sykehuset. Ikke bare hadde barnet vårt blitt kurert, men også det helt gratis. Jeg er og vil alltid forbli takknemlig til den allmektige Allah og står i gjeld til Imran Khan for å ha bygget dette fantastiske kreftsykehuset, hvor fortjente pasienter behandles etter fortjeneste.
I dag vokser vår lille Zahra, som en gang så ut til å «vokse baklengs», igjen til en sunn jente. Hun er en overlevende fra barnekreft og vår modige lille kriger. Som en mor, ord kan ikke uttrykke gleden jeg føler når jeg ser den lille jenta mi vokse opp etter å ha holdt ut så mye i så ung alder.
Zahra Shafiques mor